Jeg og Lady

Her om dagen jobbet jeg på skjerma på akuttpsykiatrisk. Man kaller det ikke skjerma lenger nå, men sidefløy. Pasientene var maniske, og jeg ga de massasje. Ømme skuldre og et kappløp med tiden, vi pustet sammen og tiden la et ullteppe rundt oss. Det ble varmere, og vi gjorde yoga. Alle tre opp på hodet og vi så verden opp ned. Beina i lufta og veggene fikk ble malt i regnbuens farger. Sidefløyen luktet hjemmebakt brød, og vi pustet oss videre inn i barnets stilling. Det var en hellig stund, og vi spilte take on me med Aha faktisk, for its "not better to be safe than sorry», og jeg la nøklene og alarmen på gulvet. En ung nyutdannet sykepleier kalte meg inn på vaktrommet, og jeg gikk inn på sokkelesten og sa" det er så fin stemning her". "Husk at det er stimulibegrensning", sa han. Jeg svarte at jeg ikke hadde lært det ennå, og lot min lilla løgn føye sinn i regnbuestemningen inni meg. Ja ja tenkte jeg, for den stimulibegrensningen vi må få slutt på er vel alt for mye gnikking på kognitive knoker, og læresetninger som går på akkord med individuell tilnærming. Jeg gikk inn på sidefløyen igjen og la meg ned i avspenning med pasientene mine. Vi pustet dypere, og jeg gråt litt, og tenkte på meg og Lady for tjue år siden. Lady og jeg fikk ingen yoga på vår skjerma, og det var ingen av pleierne som la fra seg alarmene på gulvet heller. Jeg ble forelsket i det øyeblikket jeg traff henne, og det var gjensidig. Tiden tok salto og hun gråt mens hun fortalte at gullfisken hennes døde da hun knuste akvariet sitt. Armene som hang rundt halsen på meg, og jeg kjente hvordan hjertet mitt kjempet etter å banke like fort og intenst som hennes. Lady var smellvakker, og kunstner. Hvor var alle bildene på veggene blitt av? Jeg ble starstruck for jeg hadde kjøpt en haug med bilder av henne året før. Tjue år siden og vi hadde maniregimet med tretti minutter på rommet, og tretti minutter på gangen. Fyttirakkern vi brukte tida godt. Svette pleiere som dro Lady inn på rommet mens hun hylte etter roseoljen sin og peanøttsmøret. De hadde lagt det i boksen hennes på vaktrommet. Det var Lady som fikk meg til å elske parykker. Vi kjøpte dem, men fikk ikke lov til å ha de på, så de havnet i boksen de også. En dag fikk vi tretti minutters utgang. Hun hadde med kameraet sitt og vi tok bilder av snøen og alt det hvite. Trærne hadde danseforestilling, og vi var den podkasten som sa alt ingen våget å snakke om. Engler i snøen, og vi hadde ikke gjort det siden vi var barn. snø i munnen, og hånd og hånd. Kjærlighet. Vi trodde på den, og håpet vi snart kom ut på åpen del på avdelingen. Jeg husker hun fikk åpen del før meg. Da ble det brev mellom oss fra åpen til skjerma, og pleierne leverte dem og lurte på om vi kunne holde oss til et brev per vakt. Hun var en Lady, og jeg vet jo at det som gjorde oss friskere var all den deilige stimuliene vi delte mellom oss. Ja jeg kjenner meg helere bare av å tenke på henne tjue år etterpå. Fortsatt er du like aktuell Lady! For det er ikke farlig med litt ekstra krydder på maten når man er lei seg, eller litt roseolje på naken hud. Man dør ikke av det, og heldigvis har vi kunsten min venn. I kunsten holdes vi med parykkene på. Du med englehår, og jeg med ildrødt. Vi er engler i snøen, vi tror på kjærlighet som medisin. Møt oss her: https://www.ticketmaster.no/.../kjaerlighet-som.../702831