.jpg)
Kjærlighet som medisin. Det er de gangene jeg har sett kornaksene reise seg i bleke oktoberøyne, for det hender seg at man blir rammet på innsiden selv senhøstes. Aldri har vel fyrverkeriet gått så innpå meg som når jeg feiret med Reiulf Steen på lukket avdeling. oss to, og bare tåke utenfor. Vi så ingenting, og vi hørte det smalt. Klokka ble tolv og vi håpa på et år uten flere depresjoner, elektrosjokk og sprøyter. Det smalt i farger utenfor, og tåka tok det med seg inn til de slitne kroppene våre. Vi skålte og vi så hverandre. Kjærlighet er medisin. Reiulf ble min støtte i årene som skulle komme. På videregående dukket han opp og underviste i historie og samfunnsfag. På Romerike stod han i publikum og var like stolt som en pappa. Vi holdt foredrag sammen, og vi visste at det var kjærligheten som ga oss livet tilbake. Vi så hverandre på det stedet som ennå ikke var belyst, og noe ubevisst fikk komme opp i dagen vår. Vi tente lys, og vi var to likeverdige, som så oss sjæl som gærne, herlige, sårbare mennesker som til slutt trådte fram og gjenså stjerner. Reiulf sin tilstedeværelse skulle komme til å prege meg i alle disse årene. Han var den som troppet opp når en av oss skulle gifte oss, og satt ved brudens side, han var den som kjørte oss rundt, og han var den vi vekket i russefeiringa. For et menneske. Og på psykiatrisk var det mørkt, og dunkelt døgnet rundt. Kuttene i armene var dype, noen gråt høyt, noen var nakne, og andre gjemte seg. Men vi trådte fram tilslutt og gjenstå stjerner. Det var de vi gjenkjente i hverandres øyne. Vi ble litt superstjerner for hverandre der inne. Jeg jobber jo der inne fortsatt, og med stor ambivalens. Jeg elsker de som strekker våre grenser for normalitet til himmels, og som skåler med pilleglassene fordi de veit det er noe annet som venter. Jeg digger de avkledte utrykkene som speiler meg sporenstreks hjem til meg selv. Det nytter jo ikke å jobbe der inne og ikke være pålogga. Folka som blir innlagt har laserblikk og ørnehjerter, de går på lufta uten tv signaler, og de danser fletta av deg om du har en sliten dag. Da er det best å si det som det er, også får du et fang å hvile i til du klarer å feste blikket igjen. Ikke skal jeg glorifisere psykiatrien på noen måte, men jeg er en storyteller som har vokst opp med å være innafor der, og som har fortsatt i såpass mange år at cellene mine ville dø en for en om jeg ble forvist til et a4 univers om det finnes noe sånt. Nei jeg elsker å tenke på de som går på lufta uten signaler, som er pålogga utenfor Facebook og som kjenner på forbindelse til det som lever. De kornaksene som reiser seg i oktoberblikk, for solen var ikke for blek allikevel, men vi måtte bare se litt mer, litt sterkere og enda litt til. For det bor mennesker i alle blikk, og om de blir sett begynner ørnehjertene å slå. De tar himmelen med storm, og det nytter ikke å holde dem innesperret i lengden selv om man tror det. For de skal tre fram til slutt å gjenkjenne stjernene. Reiulf og meg, Nyttårsaften. Det var ingenting som funka. Ingen vin, ingen hvite duker, bare tåke og dritt. Men vi så hverandre, og gjenkjente pulsslagene i historien vår. Det var på ingen måte tid for å sette punktum, for dette oppholdet var bare en parentes som ville gi oss enda mere futt til livet der ute. Og jeg ville aldri vært foruten et eneste liggedøgn på psykiatrisk. Det var jo i dette hudløse vi klarte å gjenkjenne hverandre. Mange av de herlige folka er borte fordi de ikke orka mere. Det var ikke galskapen som tok livet av dem. Det var ikke livsstilen heller- tror jeg, nei det var at andre definerte dem, tok av dem kongekronen og halve kongeriket uten at de selv ville det. For de ville være på lufta, og de ville skåle for Celine Dion som ble statsminister. De ville se kornakser som reise seg i blikket selv i november. De ville ikke bli fratatt noe, og de ba ofte om å bare få være mennesker. Og gjennom kjærlighet som medisin skal vi fortsette å trå fram å gjenkjenne stjernene når vi har vandret i mørket. Vi skal ta hverandre med ut sammen, ut og inn til det universet som holder oss fast til vi klarer å gå selv igjen. Bli med å styrke dette feltet sammen med oss og kom på Kjærlighet som medisin. KJØP DIN BILLETT HER:
VELKOMMEN til en kveld som berører hjertet og sjelen.