top of page

"En dag er jeg prins"


Husker du det Reidar, da du og jeg dansa salsa på Las Palmeras? Du svingte meg rundt og gjorde shines på gulvet og kalte meg prinsessa di. Det var ingen som kunne svinge meg som du. Det gikk fort mellom trinnene og du ropte ut " det er dette som kalles passion" vettu prinsessa.

Noen ganger var du kjendis, og en gang spurte du alle på Karl Johan om de ville ha autografen din. Du gjorde det ofte, men du visste at jeg ble flau så du likte å be om autografer uten at jeg var med.

Jeg dro deg med til Sinai flere ganger. Inn i ørkenen i ei stråhytte med madrasser på gulvet. Jeg husker du drakk opp en hel cola kasse på en uke der. Salvieteen spytta du ut og sa at smakte bittert, og det var ikke helt din greie. Vi gikk i timevis i sanddynene. Du ropte på Jesus på noen av toppene, og noen knelte og ba til Gud. Stjerneskuddene skjøt blink over oss, og vi sang sanger og lo over at vi hadde klart å komme oss helt hit og inn i Sinaiørkenen.

Du ble rolige for hver dag vi gikk innover. Landskapet omfavnet deg med kjærlighet sa du. Og det var så stille der inne at stemmene i hodet fikk hvile.


På en av dagene sa du at du var Jesus og at du skulle befri oss for syndene våre. Det var en stor oppgave, og du hadde dårlig tid. Jeg tok deg på alvor Reidar, ja hvorfor i alle dager skulle jeg ikke? Din persepsjon av virkeligheten var like viktig for meg da som i går, og det var ingenting jeg heller ville enn å møte subjektet deg. Du med alle dine tanker, følelser, stemmer og ideer. Du var viktig for meg! Jeg spurte deg om hva det var som hadde brakt Jesus til Sinai. Du svarte at du kjente sårbarheten min og at jeg var som et lappeteppe inni meg. "Kan jeg få lime sammen en bit?" fortsatte du, og du traff meg med inderlighet og ba meg folde hendene sammen med deg. Vi sovnet. Stjernene var våkne, og vi følte oss passet på mens kamelene lagde de rare lydene sine, og beduinene slokket bålet.


En gang sa jeg til deg at du ikke var kjendis på ordentlig. Da ble du skikkelig lei deg, og jeg så tårer i øynene dine. " Men jeg vil ikke at du skal si det, for jeg trenger å være kjendis". svarte du. Jeg sa aldri det mer, at du ikke var kjendis, for det var alltid befriende å stå i blitzregnet med deg. Du dro liksom fram den røde løperen med blikket ditt, for jeg skinte alltid når jeg stod i sårbarheten min sa du.


Du og jeg på Las Palmeras. Det var groovy og du svingte meg fort rundt på gulvet. Under stjernene i Sinai der Moses tok imot de ti bud. På Blakstad. Det var der vi hadde russerevyen vår. 17 mai der, og du ga meg et flagg i gave og sa grattis med dagen. Vi tok motvillig imot trilafonen- ja det var før zyprexa, så ble det bløtkake og saft med Farris i på avdelingen. Vi drømte om et liv utenfor, men vi skapte røde løpere og blitzregn innenfor. Herregud det var jo ingen som kunne møte meg med kjærlighet sånn som deg Reidar. Du tålte liksom alt med meg, og vi spilte Bjørn Eidsvåg og håpet at vi en vakker dag skulle bli tatt av Floden vi også, eller at himmelen ble skyfri.


De dagene du ropte og trodde du var Jesus ble flere. De dagene du ba folk om autografen ble lengre og skled inn i nettene dine. Der sa du at du ikke ble hørt. Det var ingen som trodde på deg lenger, og du fikk ikke fram budskapet ditt slik du ønsket. "Jeg vil bli møtt med alt jeg tenker" sa du. "Mine tanker er viktige og ikke syke."


Så ble du borte lenge og jeg skjønte at du måtte være der inne. Der inne hvor de røde løperne ikke lenger blei dratt fram for deg, og blitzregnet var ikke lenger for mobilen din lå i en skuff. Jeg hørte ikke fra deg på mange år, men det er lite som banker 17 mai på lukka med en som deg. Alle bildene i hodet ditt var levende, og jeg fikk være prinsesse på slottet ditt. Det var ingen plast glass til oss, for det var stett og porselen i din verden.

Vår ble til høst. Du ble så ufattelig trist sa du. Bildene dine fikk ikke leve slik du ønsket at de skulle. Det var ingen som ville inn på slottet ditt, og du sluttet å skrive autografer.


Jeg traff deg en times tid på Peppes her om dagen. Vi tok en cola. Du gapte for kjeven din gikk opp og ned. Øynene dine var tomme. " Jeg ser i veggen sa du". hendene dine skalv, og jeg tenkte at nå ville du ikke lenger klare å svinge meg rundt på Las Palmeras. " Det er lagt ned, sa du tørt" "Vi er ikke på 90 tallet nå lenger Maja" humret du. Der! I et lite glimt så jeg deg igjen. Stjernene skjøt blink og du sa at fjellene omfavnet deg på en sånn kjærlighetsfull måte. "Kan jeg få autografen din" sa jeg, og du svarte " En dag er jeg prins".

94 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page