.jpg)
Tjuefem år siden og allikevel som om det var i går. Du så på meg og sa " jeg skal aldri avvise deg". Jeg leste med deg til opptak på teaterhøgskolen, og stundene hos deg er fortsatt på topp fem på takknemlighetslista mi. Du friskmeldte meg med blikket ditt, og hadde en slik sjelelig temperaturmåler som regulerte det kalde og varme i meg. Jeg ble ikke lunka altså, men avslappa mens jeg sank ned i putene i en av sengene dine.
Du hadde senger i alle rom husker jeg, og vi lå mer enn vi satt mens vi snakket om Kransen, korset, Falketårnet, Jonas, og Skammen. Du sa at jeg var " dyp" og en sånn en som fikk andre til å åpne seg, og at de kjente seg rommet i møte med meg. Jeg blåste av det det mens jeg forsøkte å trekke pusten ned i det en trang time på en hverdag som bestod i å kjempe mellom livet og døden. Du var der hele veien.
Vi som skulle lese til opptak på teaterskolen. Men det ble samtaler på telefonen hver dag, og møter hjemme hos deg på Bislett flere ganger i uka. Du var et sånt menneske som tente håp med nærværet ditt, og som blåste liv i den døde framtida mi. Jeg hadde jo ikke så mye å se fram til med ryggsekken fylt med diagnosemanualer. Men du så det ikke sånn. Du så meg som vakker, tilstede, klok og ekstremt rommende som du sa.
Jeg gråt noen ganger i fanget ditt, og du holdt og holdt. Du holdt uten å forklare, og du pustet med meg uten å overbevise eller komme med råd. Dette var også en del av min koloritt mente du, og den var brutal, men å gjøre den pudderrosa eller melkehvit- ja å forsøke å endre koloritten ville bare gjøre kampene røffere. Soldatene i hodet på meg ville ikke legge ned våpnene før jeg anerkjente at livet mitt også bestod av hel del uvær.
Så ble det stille, og du ga meg et smykke med lilla safirer i. "Nå må du huske på meg når jeg blir gammel", sa du, for du visste at livet mitt kom til å se veldig annerledes ut om tjue tretti år. Jeg gikk med smykket på sykehuset. Hadde med en bit av deg under alle de innleggelsene som skulle komme. Jeg savnet deg der inne, og en dag kom du for å snakke alvor med overlegen der. Da du var ferdig med samtalen sa du " Han der var jo som en tørr fisk i en frysedisk».
Du var nok litt sjokka over det hele. At folk var såpass låst og lukka i hodene sine. Du kom jo tross alt fra scenen og var vant til et helt annet landskap enn oss som var inne på psykiatrisk. Du var vant til at folk hadde angst, røkte hasj på fritida, og med årstider skarpe og sprelske i psykene sine. Du var ikke vant til normalitetsbegrepet, og at sånne fuglunger med lilla safirer rundt halsen, ja at sånne pjuske jenter uten selvtillit skulle spennes fast og låses inne.
Det var hardt for deg. Det var hardt for alle. Vi hadde faktisk et opphold i kontakten i årene som skulle komme. Jeg har tenkt at det kanskje ble litt "hardcore" for deg. Men vet du hva? Jeg tenker at du skal vite at for meg så var du et av de viktigste menneskene på veien. Du sa den setningen som skulle grave seg inn i meg og skape varige spor i celleminnene mine. Du sa" jeg skal aldri avvise deg". Også hadde du dette blikket som friskmeldte meg hver gang du så på meg.
Og nå tjuefem år etterpå, ja så har jeg tenkt at livet mitt fortsatt er en kamp for livet. Jeg ber hver dag, og jeg ber "Kjære Gud måtte jeg få puste, og kjenne godhet til meg selv i dag, måtte du hjelpe meg å holde skyene på avstand fra meg".. Og da mens jeg ber så kjenner jeg på smykket som hviler rundt halsen min. De lilla safirene er der fortsatt, og nå skal jeg skrive en godt nyttårsmelding til deg.