Kjærlighet som medisin, mitt sjelekall.


" Jeg begynte på yoga for over tjue år siden. Jeg var full av angst, så det å komme seg på yoga var ekstremsport i seg selv. Hvert åndedrag som fødselsrier i systemet mitt. Ville jeg klare å trekke pusten enda en gang? Rødmen malte ansiktet mitt med skam, og jeg klarte ikke møte blikket til de andre i rommet. Hendene klamme, og det kjentes ut som om jeg hadde sandpapir i munnen.

Å legge seg ned føltes som å gi opp, så jeg satt skjelvende og betraktet de femti år gamle damene fra næringslivet gjøre klovnen, katten, og kamelen. Jeg kunne se hvordan magene deres hevet og senket seg under Nike eller Adidas t skjortene. Jeg håpet på å overleve og prøvde saltvann for å skylle nesa, men fikk saltvannet i halsen mens skammen dro meg ned enda et hakk.


Meditasjon var ikke lettere. Tankene mine var jo soldater i krig i hodet på meg.

Nå tjue år etterpå er yoga en måte å være i livet på. Jeg var i sykehus mange ganger etter den første yogatimen, og selv den var skummel så minnet den meg på stille vann når det stormet innenfor murene. Det var som om jeg visste at det fantes noe jeg kunne speile meg i, ja som rommet min utilstrekkelighet, og redsel.


Yoga betyr å forene kropp, sinn og ånd. Det var mye annet enn fysiske øvelser som ga meg opplevelsen av forening i årene som skulle komme. Kjøkkenpersonalet som la sjokoladeplater under hodeputa mi. Hun som tok meg i hånda og leide meg under epletrærne på sykehuset. For det var yoga i det håndtrykket. Jeg fikk til å puste, og jeg kjente beina under meg på gresset. innimellom var dagene kalde. Gitteren foran vinduene kjempet med vintersola, og nøklene klirret i lommene på pleierne. Noen hylte, men en av legene sa at han ofte ba for meg. Han satte seg ned på knærne foran meg og gråt. Da husket jeg at jeg var et menneske og at det ikke var for seint. Gitterne myknet og vindusglassene var klare. Jeg kjente meg fri selv om jeg ikke fikk gå ut. Det var kjærlighet som medisin.


Det dopet de ga meg sløvet de vakre sansene mine, men det at en som var lege satte seg på knærne foran meg.. Det ga meg en følelse av verdi. Så det var yoga det også, for jeg strakk meg mot håpet, og jeg ble en myk kriger for det vi kaller psykiatrien.

Å være innlagt i så mange år ga meg kontakt med et mørke kun de innesperrede og krenkende har smakt på. Det er som å være i en labyrint der alt du tror, tenker og sier kan bli brukt mot deg. Det finnes jo ikke piller som kan hjelpe en å huske hva det er å være menneske. Det er kjærligheten som tar oss dit. Stedene der to møtes og man kjenner seg mere like enn ulike. Kanskje bare noen sekunder, men man blir grepet av sånne møter for resten av livet. Det er kjærlighet som medisin.


Så jeg fikk oppleve det. Legen som ville gjøre matteoppgaver med meg for å få meg opp en karakter, eller hjelpepleieren som satte opp håret mitt. Også var det så deilig å ligge i fanget. Jeg ble vugget, og oxytocinet bruset under huden på meg. Det var jo det og bli sett og hørt som brakte meg inn til meg selv.

En gang ble jeg sminket også. Jeg ble vakker til tross for nozinantunga som spratt inn og ut av munnen på meg. Jeg rettet ryggen, og trilafonen fra gårsdagen ble spyttet ut. Vi hadde jo hulrom i munnen som gjemte på pillene helt til pleierne forlot rommet, og vi kunne skylle det i do. Noen syntes vi ble bedre for det. De visste ikke at vi lurte unna.


Det vi aldri skylte ned var tilstedeværelsen fra de som pustet, så og lyttet. Nærværet som rommet det vi var, og de vi skulle bli. Øyeblikkene som stoppet tida, og åpnet dørene inni oss. For vi var mere. Vi var mennesker med kropper, sinn, og hjerter. Det gikk aldri å skille kroppene fra tankene våre, eller motsatt. De hørte sammen, og var forbundet. Å ha gjort slike dypdykk i mørket avdekker strimer av lys når man er igjennom. Du kan se det i øynene på de som har vært der.

Jeg ble en kriger for Kjærlighet som medisin i psykiatrien. Det var aldri noe jeg bestemte meg for. Det var en gave som ble gitt meg på veien inn til mitt sjelekall"

286 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle