Se borderline i øynene, og si «jeg elsker deg»


Fy søren, så glad jeg er for å ha bodd på et sånt sted. Et sånt sted som lukket meg inne såpass kraftig at friheten ble til et sted inni meg og ikke utenfor. Ja et sånt sted som dopet det vakreste i meg såpass langt ned at jeg måtte grave dypere enn de fleste jeg kjenner. Jeg er så glad for det.


Jeg mener ikke fordi jeg støtter slike praksiser som har for vane å psykologisere bort lidelsen når den slår ned lik et lyn i sjela ens. Ja, for det er jo en form for omvei å psykologisere noe som er så rent og klart som lidelsen vår. Og ikke minst er jeg uenig i at man skal sette diagnoser på sorg, tap og vonde erfaringer som setter seg fast i kroppene på oss.


Nei, jeg støtter ikke slike praksiser der de frarøver oss den veksten vi får når vi kan gråte store tårer og skrike stygge tanker uten å høre klirrelyder av låser, og belter og det som verre er fordi man på fagspråket ikke er «regulert». Så hvordan kan vi regulere noe som ikke er uttrykt? spør jeg da. Jeg er glad jeg har vært der, for jeg lærte meg å kjempe av å være der inne. For sånne som oss som har fått kastet diagnosemanualene etter oss, vi har måttet kjempe for navnet vårt. Og selv om jeg er glad for at jeg har vært der inne, på psykiatrisk altså, både som inn- og ansatt, så håper jeg vi i framtida slipper å legge inn de aller mest følsomme folka, for så å «numme dem ut» til de er frosne som fisk i en frysedisk.


Jeg ønsker meg at folka som jobber i disse bransjene med de følsomme, at de har levd så tett innpå sin egen smerte at de ser det transformasjonspotensialet som smerten kommer med til hver og en av oss. Og ja vi trenger ikke piller når vi lider, vi trenger en klem, vi trenger et håndtrykk, vi trenger å bli vugget i søvn, vi trenger å bli berørt, og vi trenger tilknytning. På Kjærlighet som medisin skal vi møte angst og traumer, vi skal møte depresjon og psykoser, vi skal se borderline inn i øynene og si jeg elsker deg. Vi skal gi dem et rom de kan puste i, og vi skal tenne litt i peisen slik at de ikke lenger trenger å fryse. Vi skal se på dem så dypt og så lenge at vi ser oss selv i dem. Vi skal be om unnskyldning for alle de gangene vi har skapt distanse når noe har blitt for nært vårt eget. Så skal vi gi de som har blitt isolerte i sin egen galskap en hel ballsal hvor lysekronene skinner så sterkt og så dypt at vi byr opp til dans igjen.


32 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle