Når dagen roper

I 10 år av mitt liv bodde hun i meg. Hun som forvandlet lyset i øynene mine, som jeg var et rovdyr på flukt fra dette landet.

Det er fortsatt skamfullt å fortelle at jeg har hatt et sånt vesen i meg som jaktet i natta og sanket hull i jorda mi.

Dere vet slike netter som har glemt at det finnes dager med håp og tro i, og slike hull som en kan falle ned i når det usynlige spiser fra det som er synlig.

For det er ikke lett og vise ansikt når blikket ens har så mye natt i seg og kroppen så mye død at hvert skr

itt en tar er seigt og skjørt.

Så underlig for de som ikke har hatt det slik! De som alltid har våknet og lengtet etter dagen sin! Og kan hende enda underligere er det med slike som meg som nesten kunne se ut som en ordentlig stjerne på de andre dagene.

Sterkt skinte jeg jo med lilla negler, høye sko og blomster i håret.

Latteren var så høy og kraften i meg så sterk at de som ikke hadde truffet en sånn lilla dame med sommerfuglblikk skjøt på meg med dempende bokstaver i redde setninger. Noen sa: "Ta deg sammen". Jeg hylte tilbake "Ta på dere støvlene og dans med meg i dette saftige regnet".

Det er ensomt for de lilla damene med sommerfugler i øynene.

Hun - døden, er kanskje enda mer til stede i dem når de maler veggene rosa og skriver med stor gullpenn. De blåser bort alt det kjedelige som ikke kan nevnes med gullskrift mens himmelen nærmer seg jorda i rakettfart.

Selv gråter de i krokene der ingen kan se dem.

Så! Jeg ble møtt av en og to

og flere som kunne sove i natta med meg da jeg hadde glemt at det fantes dager.

De kunne snakke med meg om det å ha en slik ulv i seg som spiser av livskraften. Om drømmen om engler i et annet land som er større, og med plass til lilla damer med litt for høye sko.

Jeg fikk treffe de som la s

eg ned og sov med meg til jeg våknet igjen, som lakkerte neglene mine rosa på de grå dagene, og som klippet ut papirengler og sommerfuglvinger når jorda jeg gikk på fikk for store hull.

Jeg ble pustet liv i, ja reddet igjen og igjen og har lært alt om pumper og kull, motgift og bandasjer. I dag elsker jeg livet. Virkelig! Det tilfredse har blitt spennende, og jeg kan omgås alminnelige folk uten å bli dødens sjalu over dette store vakre som får feste seg i alminnelige sinn. Jeg har en ulv, eller kanskje er det en ulveunge inni meg fortsatt som må få mat når dagen roper og det ikke finnes flere rosa malingsspann i hyllene.

Ja, jeg har en slik unge i meg som trenger at noen ser henne og holder henne når hun har glemt at hun er menneske.

Det finnes engler her i dette landet også hvisker jeg da, mens jeg stryker litt på henne og takker for at hun forsøkte å redde meg alle de gangene.

Men nå har vi funnet et land vi kan hvile i henne og jeg, som har plass til lilla himler og gullskrift, gjørmete tankegods og ville hjerteslag.

Min bønn for alle de som har slike ulver i seg, som har vinger på ryggen og kanskje skinner litt mer enn folk flest!

La dem skinne, bli med på dansen med dem, men bli også med dem hjem når sceneteppet har gått ned.