Helbredelse i øyeblikket


Du kom til meg i dag. Dukket opp i et minne som fortsatt sitter i kroppen min. Jeg hørte på Elton John i dag på vei til jobb i dag. Good Bye yellow brick road- herregud- jeg grein, og jeg tenkte på deg. Jeg har liksom hatt deg med i håndveska, i dagbok notatene, og måten jeg slår koden på når jeg skal inn på jobb. For tida akuttpsykiatrisk-hvem ville trodd det. Så drar jeg det adgangskortet og det kjennes ut som silke for jeg vil gå inn med sånne myke skritt som du hadde, og med en sånn herlig ryggsøyle med integritet, ærlighet og bestemthet- men du var lilla fløyel også, og måten du fortalte historier på. Herregud det var som å gå rundt i en fornøyelsespark, for det var penger nok til alt, og vi så fargene bli sterkere etter hvert som vi åpnet hjertene og tok imot hver lille flik fra historiene dine. Du tok meg i handa, og huden din var mykere enn min, vi kjørte berg og dalbane, og den tok pusten fra oss, og vi var så glade. Du ga lodd til alle pasientene, også vant du de største bamsene til oss. Vi hadde sesongkort på fornøyelser, og du tok oss med i en ny park hver gang du hadde vakt. Ingen av oss var for gærne heller, for du tok maniene under armene og løfta oss til himmels, sånn var det det føltes å være med deg Linda. De psykotiske forestillingene våre var med opp i en av grytene og vi fikk gi slipp før du tok oss med til enda en verden. Vi var ute og gikk sammen. Alle hadde utgang, og du lot oss kjenne himmelen under fotsålene. Vi gikk i lufta og var deilig svevende sammen-en av oss ble ballettdanser, og hun tok fram danseskoene, en annen fotograf. Vi fanget øyeblikk, og lot diagnosene våre brenne opp på bålet. Du Linda, sang good bye Yellow Brick road, og rocket man.


Jeg var så redd da jeg kom inn på lukket avdeling. Jeg var redd for å sove der inne. Jeg forstod jo ikke hvorfor jeg var der. Da satt du der Linda. Hver morgen satt du ved sengen min. Du hadde tatt med et frokostbrett inn, og det duftet rista brød, og appelsin juice. Jeg husket de sekundene det tok å åpne opp øynene helt. Jeg håpet så innmari at du satt der, og jeg lot øynene gli så langsomt opp for jeg var så redd for at du ikke var der- skjønner? Du luktet parfyme, og du hadde helt normale klær på deg. Håret ditt var innmari langt, og jeg syntes du var det peneste mennesket jeg hadde sett der inne. Jeg elsket å våkne opp å se deg ved sengen min. Det var som en forelskelse, for jeg kjente meg så sett av deg, og du sa du du skulle ha meg hele vakten. Hele vakten! Så fikk jeg ha deg. Vi hørte på Rocketman og your song- og du tok meg med ut på turer i hagen. Plast teipet rundt de bandasjerte armene mine, og jeg hulket for jeg kunne alltid gråte dypt med deg. Gud så mislykka jeg følte meg, og så totalt uten verdi. Så vonde sår på huden min, og håret mitt rev jeg av i dotter, for jeg kunne ikke holde ut meg sjøl. Men du Linda spurte om jeg ville ha bamsen min, og om jeg ville ligge i fanget ditt. Så gjorde vi det, og jeg tok heller en stund i fanget enn 100 mg nozinan som var alternativet. Jeg og bamsen Oscar og deg. Jeg sovnet der hos deg, og jeg gråt dypere. og kjente meg holdt på en måte som gjorde at bitene inni meg fikk lim, mens sårene på huden ble til arr. Timene strakk seg og tida kom til oss i de stundene.

Tenk å ligge på Blakstad sykehus å våkne opp med deg ved sengen hver morgen. Herregud så heldig jeg var.


Så jeg gråt i dag på vei til jobb. Ikke fordi jeg var trist. Jeg tror jeg gråt fordi jeg var glad. Jeg hadde kommet på deg Linda, og alt du ga meg. Og at sånne mennesker som får fram fornøyelsesparkene på psykiatrisk, sånne setter spor. Jeg kjenner deg i åndedragene mine. Når jeg trekker pusten så er du med, for du fikk være med å påvirke cellene mine og alt det jeg var redd for den gangen- Nå om jeg blir redd, så kan jeg høre Elton John, eller bare se det bildet av den vakre kvinnen som sitter ved sengen. Jeg puster dypere og rikere, for du er en del av mitt system, og vil alltid være det. Derfor måtte jeg gråte i dag da jeg hørte på Elton- for det var jo musikk som du ga oss Linda.


Og det slår meg hvor mye vi betyr vi som jobber på sånne steder. Vi blir litt magiske for de som er innlagt der- og jeg håper flere og flere av oss kan tåle det magiske feltet som oppstår mellom oss og pasientene. Vi blir litt flyvende tepper som de kan sveve avgårde på, og glemme tida si, for det er i øyeblikk vi helbredes, og i de møtene som oppstår utenfor tida. Det er i disse stundene hvor vi gisper og tar inn at vi er mye mer enn det sansene rekker å gi oss tilbakemelding på. Vi er beyond vakre- og vi kan erfare det med sånne som Linda, ja sånne mennesker som er helt alminnelige, men allikevel så tilstede at vi glemmer tid og sted. Vi glemmer diagnosene våre, og vi glemmer medisineringa vår, men vi husker at vi henger sammen og at vi skal leve.


Takk Linda. Takk for at du tok deg tida til å sitte ved sengen min hver morgen i nesten et år. For at du tok hånda mi og gikk turer med meg, for at du lot meg ligge i fanget ditt i stedet for nozinan. For at du holdt kontakten med meg i alle de årene. For du var magien min, og du ga meg et flyvende teppe med nærværet ditt. Jeg synes jo Elton John en den beste musikken fortsatt- og noen ganger må pasienten mine høre på akkurat Elton. Da blir jeg hinsides rørt og fjern i blikket.

Takk Linda for alt du viste meg den gangen- jeg gleder meg til å se deg den 24 november.

45 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle