Å stryke mørket


Kjærlighet som medisin skjer når noen tør å stryke ved mørket ditt, og kysse kveldshimmelen mens morgensola venter. Det er å bli værende sammen med noen uten å skynde seg, for det er ikke noe sykt i å være i venterommet.


Kjærlighet som medisin er å bygge vinduer ved de psykiatriske postene, store vinduer som gjør at man kan se helt inn der. Det er å tenne lys som er sterkere og mykere enn lysstoffrør, og det er å tørre å steke en vaffel uten å ha dårlig samvittighet for gluten, og sukker og alt det der. Det er mennesker som har sjeler store som eventyrbøker og hoder raskere enn motorveier som bor på de psykiatriske postene. Det er noe med å skru ned tempoet der inne - for det er så himla mye å lære, om man våger være "ny" på jobben hver dag.


Jeg tror at alle trenger Kjærlighet som medisin. Vi som jobber i psykiatrien trenger det nok enda mer enn pasientene. La dem derfor gi oss en flik av lyset sitt når vi har glemt igjen hjertet på vaktrommene, eller hengt fast hånda i nøkkelknippet vårt. Ja, vi må våge å stryke ved hverandres mørke, og kysse kveldshimlene når morgensola lar vente på seg. En dag kommer hun tilbake, og da takker vi for at vi våget å lytte til disse eventyrmenneskene, disse med hodene raske lik motorveier.


Morgensola, hun kommer tilbake hver gang, og vi angrer aldri på de vaflene vi stekte, de gangene vi våget åpne dørene, eller da vi satt inn vinduer på de psykiatriske postene.


26 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle